Kommunen har lovfestede forpliktelser til å fremme helse og trivsel. Gjennom sitt samfunnsutvikleransvar, nedfelt i plan- og bygningsloven (2008), folkehelseloven 2009 og Kommuneloven 2018 har de et viktig ansvar for å arbeide med temaet i planlegging, stedsutvikling, folkehelsearbeid, og for å øke arbeidsinkludering og bedre levekår generelt. De statlige føringene presiserer ansvaret for å utvikle møteplasser. Med støtte fra Helsedirektoratet har Fremsam, WHOs norske nettverk for helsefremmende kommuner utarbeidet åtte prinsipper for helsefremmende stedsutvikling for å støtte kommunene i arbeidet. Blant de åtte prinsippene er prinsipp 4 «Skape trygge nærmiljø med gode, sosiale møteplasser».
Tre viktige innsatser for dette er å:
a) lage inkluderende møteplasser i nærmiljøet, med aktiviteter og muligheter for opphold uten kostnader,
b) prioritere opplevd trygghet for alle i utformingen av omgivelsene, og
c) samarbeide med lokale aktører for å sikre ressurser til vedlikehold, renovasjon og opprydning.
Her legges det også vekt på at kommunen bør forsøke å etablere samarbeid med private, lokale aktører for å sikre ressurser til arbeidet .
I prinsipp nr 8 vektlegges det at kommuner må være oppmerksom på at goder og byrder fordeles rettferdig, og at de derfor må prioritere møteplasser og vedlikehold i områder med mye trangboddhet og levekårsutsatte områder. I den nyeste versjonen av «Nasjonale forventninger til lokal og regional planlegging 2023-2027» sies det tydelig at «Det er viktig å sikre møteplasser og fellesarenaer og listes opp en rekke gode argumenter for hvorfor og hvordan. Se punkt 3.6, s. 15-16).

Aktører med spesielt ansvar er:
Nasjonalt: Helsedirektorat, KDD, DogA
Regionalt: Fylkeskommunen veiledningsansvar (folkehelse, planlegging), Statsforvalter, NAV (arbeidstrening)
Kommunalt: Kommunal planlegging, eldreomsorg, aldersvennlig stedsutvikling, folkehelse, sosialtjeneste (forebygging), KS
Sivilsamfunn: ildsjeler og foreninger

Ved å bruke kulturmiljøer og eksisterende bygg som sosiale møteplasser kan den historiske bruken revitaliseres, skape eierskap og mobilisere lokale krefter i sivilsamfunnet, og styrke stedstilhørigheten. I «Nasjonale forventninger til lokal og regional planlegging 2023-2027» vektlegges dette sterkere: «Kulturmiljø er kilder til kunnskap om Norges historie, og om et mangfoldig samspill mellom natur, klima og menneskers liv og virke i hele landet. Kulturmiljø kan brukes som ressurs i samfunnsutviklingen, og bidra til miljømessig, sosial og økonomisk bærekraft. Fortsatt bruk, gjenbruk og transformasjon av historiske bygninger og bygningsmiljøer kan bidra til trivsel og attraktivitet på både store og små steder. Kulturmiljø kan også tilrettelegges slik at det stimuleres til friluftsliv og fysisk aktivitet» (s. 14). I Riksantikvarens eget arbeid med verdiskaping ser vi dette igjen, og det arbeides her med at kulturmiljø integreres bedre i den regionale samfunnsutviklerrollen og dermed inngå som en tydelig innsatsfaktor i lokale og regionale utviklingsprosesser 2 , jf. blant annet formålsparagrafen i tilskuddsordningen for verdiskaping påkulturmiljøfeltet (post 77). Denne sier at tilskuddene skal medvirke til at kulturmiljø tas i bruk som en ressurs og bidra til at kulturmiljøfeltet får en tydeligere rolle i lokal og regional utvikling. Dermed kan bruken av kulturmiljøer og eksisterende bygg som sosial infrastruktur være viktig å utforske i et bredere verdiskapingsperspektiv på kulturmiljøfeltet. Bevaring av kulturmiljøer en del av det regionale og lokale samfunnsutvikleransvaret – forankret i Kulturminneloven og plan- og bygningsloven (2008), og operasjonalisert i Riksantikvarens strategier. 

Aktører med spesielt ansvar:
Nasjonalt: Riksantikvar
Fylkeskommune (som kulturminnemyndighet)
Kommune (som eier, kulturminnemyndighet og planmyndighet)
Sivilsamfunn: Fortidsminneforeningen, historielag etc.

Mye av byutviklingen skjer i dag gjennom transformasjon av industri-, produksjons-, lager- og «grå» arealer. Ofte tar det 20-30 år fra planleggingen begynner til det siste prosjektet står klart. I utviklingen må området «modnes», forstått som å gjøre det attraktivt for fremtidige beboere og næringsaktører. Dette gjøres ofte med å få inn kvaliteter som grønnstruktur, handel. service og møteplasser. Gjennom å utvikle sosiale møteplasser vil beboerne i nabolaget, de nye beboerne og potensielle beboere utenfra kunne bygge opp sosiale nettverk og legge til rette for aktiviteter som styrker nabolagsfellesskapet – selv om området ikke er ferdigutviklet. På den måten styrker området sin attraktivitet, både gjennom fysiske kvaliteter og gjennom sosiale aktiviteter, og med dette øker utviklerne sannsynligheten for å kunne få økonomiske merverdier av investeringene de har gjort. Dermed er det også en økonomisk rasjonalitet som brukes som begrunnelse for å utvikle nabolagshus som sosial infrastruktur. For utvikleren vil prosjektet gi konkurransefordeler, i form av økt attraktivitet for nåværende og fremtidige beboere og næringsaktører. Samtidig har også utbyggerbransjen fått en økt bevissthet om at de er viktige samfunnsutviklende aktører, i en rolle som har stor definisjonsmakt på hvordan nye områder utformes. Dette reflekteres i at bransjeorganisasjoner utformer veiledere og kompetansebygging på temaet, som Norsk Eiendoms «Håndbok for bærekraftig stedsutvikling» . Samtidig tar enkelte utbyggeraktører på seg viktige «frontrunner»-oppgaver i å få frem piloter og prosjekt som utforsker møteplasser i boligprosjekter, som OBOS satsing på Vollebekk fabrikker og nabolagshus på Mortensrud og Ferds Petersborghuset på Ensjø.

Aktører med spesielt ansvar:
Bransjeorganisasjoner (NBBL, Norsk Eiendom)
Utbyggeraktører